Gro Mukta Holter

Gro Mukta holter skriver:

Denne utstillingen skulle egentlig åpnet i april, men da var pandemien over oss og verden stengt. Selv befant jeg meg i Toscana på jobb da viruset plutselig begynte å spre seg raskt. Det var vanskelig å fatte alvoret først, og hjemme i Norge virket viruset fortsatt som fjernt hysteri. Men jeg kom meg hjem, samtidig som dødstallene steg kraftig i nord-Italia. Jeg husker hvordan alvoret satt som en klo i magen hele veien hjem.

Mine familiemedlemmer kom seg hjem fra flere kanter av verden, og i løpet av noen dager stengte samfunnet ned. Selv er jeg heldig som jobber alene på atelieret i Oslo, så jeg kunne fortsette å arbeide, men jeg merket hvordan frykten seg innover oss alle. Vi måtte plutselig leve livene våre hjemme, undervise barna våre og være i karantene, vår individuelle frihet ble begrenset, og vi begynte å se verden fra et nytt og annerledes perspektiv.

I krisen er det nærliggende å tenke på de 150 millioner menneskene i verden som ikke har et hjem, for hvor skal de søke trygghet når de må? Selv fikk jeg ikke et eget hjem før jeg var ett år gammel. Da gikk jeg fra å være en identitetsløs person på et barnehjem, til å bli del av en liten kjernefamilie i et trygt hus. Jeg var kommet hjem, og kunne starte mitt nye liv.

Med denne bakgrunnen har det alltid føltes naturlig for meg å jobbe med identitets- og eksistensielle spørsmål. I denne utstillingen utforsker jeg ulike grunnleggende stadier i et menneskes utvikling, i tillegg til stemningsbeskrivelser av naturens prosesser.

Pandemien vi har i verden nå får meg til å reflektere over hvordan tilværelsen hele tiden endrer seg, og hvordan livene våre er i konstant flyt. Enten vi vender oss hjemover til det trygge, eller utover i det ukjente